Finn Skårderud Fra divanen | Psykisk helse nr 2/2008
Finn Skårderud: Psykerom
Her var det ingen psykotisk funkis, men i stedet en rekke arkitektoniske og interiørmessige tegn på at man var opptatt av betydningen av ytre rom for de indre rommene.
FOLK SKAPER HUS. Men hus skaper også folk. Omgivelsene preger oss. Hva da med husene hvor man forventes å bli frisk? Et sinn kan beskrives som et indre rom, som preges av de ytre rommene. Og de ytre rommene formidler verdier og holdninger. Hvor helsebringende er helserommene?
JEG OVERNATTER MYE PÅ HOTELLER. For den som stort sett alltid sover i sin
egen seng, kan dette høres ut som luksus. Det oppleves ikke slik.
Begeistringen for hoteller faller raskt med økende bruk. Man skal ikke
tilbringe mye tid i hotelleksistensen før man lengter tilbake til sitt eget
hjem og sin egen madrass. Når man ligger slik i hotellsengen, blir man
opptatt av at noen rom er verre og noen er bedre enn andre. Trøsten er at
det finnes noen virkelig gode rom.
Jeg tenker på stil, arkitektur, inventar og stemning. Som hotellboer merker
jeg hvordan jeg blir preget. Det handler selvsagt om smak, om hva man liker
eller ikke liker. Men det stikker dypere enn det. Til syvende og sist
handler det om omtanke fra dem som har skapt og som daglig forvalter disse
rommene. I det jeg skriver dette, sitter jeg på et vakkert, gjennomtenkt og
trøstende hotellrom som jeg er meget glad for. Jeg beveger meg rundt i
rommet, fra hjørne til hjørne, undersøker og gransker og nikker tilfreds.
Jeg lar meg begeistre av all omtanken som ligger bak lys, farger, linjer,
vinduer, bad, inventar, armatur og mere. Og akkurat nå er det slik at jeg
ikke bare tenker, men også kjenner at arkitektur kan være omsorg og kjærlige
tanker omskapt til form.
SÅ DUKKER DET PLUTSELIG OPP noen ubehagelig tanker. Jeg kom til å tenke på psykiatriens rom, og på et kontor jeg en gang hadde på et sykehus hvor jeg arbeidet. Det plaget meg å sitte der. Hele rommet var preget av fravær av omtanke. Det handlet ikke om dårlig smak, men om fravær av både smak og vedlikehold. Jeg skammet meg når jeg tok imot pasienter og familier, og la meg til faste tirader for å unnskylde det deprimerende rommet for behandling av deprimerte. Og jeg tenker videre på de sykerommene jeg har beveget meg gjennom, hvor den psykotisk utagerende skulle beroliges i rom ribbet for det meste annet enn seng, madrass og belter. Stilarten kan vel kalles psykotisk funkis. Den er vond.
JEG SØKER GODE TANKER om psykiatriens hus, og husker at Gaustad statsasyl
etter sin åpning i 1855 fikk en arkitekturpris. Reformatoren Herman Wedel
Major og hans svoger, den etablerte arkitekten Heinrich Ernst Schirmer,
ønsket å bygge en moderne institusjon for en human og tvangsfri psykiatri.
Arkitekturen skulle uttrykke den gode moralen om en faderlig omsorg som
spredte seg ut fra tårnbygningen som sentrum og ut til de syke som bodde i
paviljongene. Nå gikk det kanskje ikke helt slik med institusjonspsykiatrien
som disse reformatorene hadde tenkt seg.
Og jeg har sentimentale minner om da jeg var med å pusse opp rommene i
deprimerende italienske galehus for tretti år siden. Vi satte opp speil for
at de utslåtte pasientene skulle gjenoppdage seg selv og vie seg selv mer
positiv omtanke. I det gamle regimet hadde speilene vært forbudt fordi man
kunne drepe seg selv og andre med dem.
JEG FORDRIVER DÅRLIGE MINNER om vonde rom med å huske en god formiddag med
overlege Egil Waldenstrøm ved Telemark sykehus. Han er en fin mann som med
stolthet viste frem den nye akuttpsykiatriske avdelingen. I planleggingen la
man mer vekt på estetikk, design og arkitektur enn på sikkerhet. Her var det
ingen psykotisk funkis, men i stedet en rekke arkitektoniske og
interiørmessige tegn på at man var opptatt av betydningen av ytre rom for de
indre rommene.
Akuttavdelingen ble planlagt ut fra en filosofi om oversikt fremfor
overvåking, og om pasientenes behov for ro, verdighet, lys, luft og kontakt
med naturen, fremfor påtvunget sosialt fellesskap, trange rom og korridorer,
dårlig lydisolering og støy. Rundt store atrier med rennende vann, gress og
blomster er det bygd opp hus i glass, stein og sibirsk lerk. Vi gikk fra rom
til rom, og dette minnet ikke om noe sykehus jeg før hadde vært i.
Prosjektet ble opprinnelig møtt med skepsis. Min guidende kollega kunne den
gang fortelle meg at bruken av tvangsmidler som belter hadde gått ned med 80
prosent, og bruk av tvangsinnleggelser og tvangsmedisinering var redusert
med 50 prosent i perioden 1999–2004. Bruken av sovemidler var også sterkt
redusert.
ESTETIKKEN sørger for at etikken kan komme til syne og til live. Og akkurat nå er jeg glad for mitt hotellrom.